Sett meg i en bås

De aller fleste som har hørt om India har merket seg ordet kaste og et spørsmål som veldig ofte dukker opp på kokkekursene er; kan du ikke fortelle om kastesystemet. Dette er et meget rigid system som ikke er helt enkelt å forstå, men jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan.

Samfunnet har alltid ønsket å kategorisere folk i grupper. Kastemerket har hatt en lignende funksjon. De fire kastene hadde forskjellig farget tilak (merke i pannen som ofte forveksles med bindi). Systemet er per dags dato ikke fulgt, bortsett fra i svært konservative familier i landsbyene.

Først hadde man ikke noen form for kategorisering av yrker, hvem som helst kunne gå i lære hos en senior prest og bli brahmin, én lærd. Raskt skjønte prestene at kunnskap er makt slik at hvis de ikke tok i mot “vanlige” studenter, men kun beholdt kunnskapen i familien, ville bare prestens sønn bli prest. Dette ble en trend som forplantet seg og læreres sønner ble lærere osv. Når det videre ble gjennomført ved at de lærde giftet seg med lærde, ville slik kunnskap forbli i slekten og de ville dermed ha bedre anseelse i samfunnet. De “lærde” misbrukte sin kunnskap og de som ikke kunne lese og skrive fikk lavere selvtillit. Det ble viktig å vise seg med hvor man var i rangstigen.

Her er hoved kastene og det finnes utrolig mange underkaster:

1. Brahmin var prest eller akademiker (lærd). Hadde en tilak av hvit sandal tre som ble gnidd mot stein og blandet med litt rosevann. Formålet var å holde hjernen sindig og gi velvære, den symboliserte også renhet.

2. Khatriya (konger, krigere og administratorer) hadde rød tilak av rødt pulver (sindhoor) som betegnet tapperhet.

3. Vaishya (handelsmenn) hadde en gul tilak (laget av safran eller gurkemeie som betegnet velstand.

4. Sudra (serviceklasse) brukte svart tilak som betegnet serviceyrker som skredder, baker, skomaker, frisør etc.

  1. Dalit (de kasteløse) var de som ikke kunne utføre noen av overnevnte oppgaver eller yrker og endte med å gjøre rent hos de som kunne betale for slikt. Plukke søppel og lignende tjenester var noe de måtte gjøre for å livnære seg.

Til slutt ble det et veldig rigid system der de øverste nektet å omgås sosialt med de under seg, systemet ble formelt avskaffet i 1950 og Mahatma Gandhiji var en av forkjemperne mot systemet. Dessverre praktiseres det nok fortsatt på småsteder og landsbygdene forårsaket i lavere utdannet og mer ortodoks befolkning enn i de større byene. Utlendinger regnes ikke som del av kastesystemet og tilhører ingen kaste. Det jeg faktisk ser i vår omgangskrets i India, er at det stort sett går greit å finne seg en partner fra en annen kaste.

gandhi1
(Bilder lånt fra Google)


De som kjenner til det gamle systemet, kan til og med plassere folk i riktig kaste ved å høre etternavnet. Med bakgrunn i dette, tilhører alle hinduer en eller annen kaste. Man kan ikke “oppgradere” seg, som vil si at man blir født i en kaste og forblir der. Dette systemet har ingenting med det røde merket som gifte, indiske kvinner har i pannen og kalles bindi.

Gjennom etternavnet, kan man også i noen tilfeller plassere familiebakgrunnens opprinnelse, altså hvilken delstat opprinnelsen er fra. Slik at de som har sin opprinnelse i Punjab blir kalt punjabi (fra Punjab), de som kommer fra Gujrat blir kalt gujrati for eksempel. Selv om min far var født i Peshawar som nå er i Pakistan, mens min mors familie alltid har vært i den indiske delen, blir vi kalt punabi fordi begge sine forfedre kom opprinnelig fra Punjab tilhørende Khatriya kasten. Selv har jeg aldri bodd der. Pakistan er først etablert så sent som 1947 og etter dette årstallet fikk man i tillegg til kasten å forholde seg til hvilken side av grensen forfedrene kom fra.

prepartind-2

I løpet av min Indiareise har jeg vært tilbake i mitt barndomshjem og truffet min onkel som har gjengitt hele opplevelsen av delingen i 1947. Snart deler jeg den spennende og rørende historien med deg. Ha en fin dag videre!

One thought on “Sett meg i en bås

  1. Pingback: The big fat Indian wedding | Nirusverden

Leave a Reply